Spøkelsesbyen Verosha, i Famagusta, har stått forlatt siden 1974. Før den ble stående tom var byen en moderne turistby og et av de fremste feriemålene i en raskt økende charterindustri. På 70-tallet var Famagusta den mest attraktive turistbyen på Kypros. Her fant man store flotte, moderne hoteller hvor de rike og berømte ferierte.
Men 15. august i 1974 endret situasjonen seg på Kypros. Da invaderte det tyriske hæren Famagusta og de gresk-kypriotiske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake. Innbyggerne i Verosha og området rundt ble evakuert sørover og den dag i dag bor mange i provisoriske byer som ble satt opp for å ta vare på flyktningene. Mange venter stadig på å komme tilbake til hjemmene sine. Etter okkupasjonen omdøpte tyrkerne om alle navnene på byene nord på Kypros og gav dem tyrkiske navn. Og alle kirkene ble omgjort til moskeer. Ganske frekt i grunn.
Da jeg var på ferietur til Kypros fikk jeg anledning til å være med på en guidet tur til Famagusta. Det innebar at man måtte krysse grensen til den nordlige delen av Kypros som er under okkupasjon av tyrkerne. Inntil 2004 var denne grensen helt stengt, men så ble det inngått en avtale som gjorde at den igjen kunne krysses. Dette ble plutselig bestemt av den tyrkiske presidenten for å bedre forholdet til gresk-kyprioterne. Etter å ha kjørt over den FN-kontrollerte grenseovergangen, såkalt ‘Check Point’, dro vi til sentrum av den bebodde delen av Famagusta.
Vi dro så til den strandbiten som ligger nærmest den forlatte byen. Rundt hele området er det satt opp militære sperringer og store skilt viser at her er man ikke veldig velkommen. Området patruljeres av vakter og ingen har adgang hit utenom tyrkiske militære og enkelte FN soldater. De store turisthotellene ligger på geledd bak gjerdene som betongspøkelser. Litt lenger bak skimtes den rustene tårnkranen som har stått på stedet hvil i alle disse år.
Til tross for fotoforbud og et halvhjertet forsøk fra guidene om å hindre oss å ta bilder måtte man jo selvfølgelig ta noen. Det var ingen vakter å se da jeg gikk rundt på stranden. Blir man tatt i å ta bilder konfiskerer de som minimumsstraff kameraet – i værste fall blir man skutt. Det hele er vel et forsøk på å skjule elendigheten og hvordan tyrkerne har herjet.
Etter så mange år uten vedlikehold er det naturlig at byen sakte men sikkert faller fra hverandre. En del av et hotell som lå inntil stranden hadde tydelig rast sammen allerede. Da vi dro videre for å kjøre rundt hele bymuren, ser jeg flere vakter innta et utkikkstårn på enden av stranden.
Det å passe på en øde by i 35 år virker på meg som verdens mest meningsløse jobb. Jeg skjønner i bunn og grunn ikke hvorfor den ble øde i utgangspunktet og ihvertfall ikke hvorfor tyrkerne etter så mange år åpner den og gir den tilbake til de rettmessige gresk-kyprioterne.
Det sies at det fortsatt skal være en bilbutikk med “nye” biler fra 1974 i utstillingsvinduet inne i byen. (Et bilde kan sees her hvis du har login på 28dagarsenare.se) Hvem vet hvilke hemmeligheter byen inneholder.
